Drager er en del
av kulturen vår. Hver eneste lille avkrok av verden har en
eller annen form for myte eller legende om drager, fra Ladon som
vokter Hesperides hage til dragen som gnager på røttene
til Yggdrasil.
En av de meste kjente historiene om drager finner vi i bibelen,
i Jobs bok, 41. kapittel. Her blir vi fortalt at Leviathan har ugjennomtrengelige
skjell og flammepust. Historien, som riktig nok er litt i overkant
religiøst og poetisk formulert, beskriver egentlig akkurat
det mange ryttere har opplevd. Kanskje dette beistet fra urtiden,
som er inspirasjonen til historien i Bibelen, var enda større
enn dagens drager?
Andre myter er helt på jordet. I den kinesiske Yuen Kien Lei
Han hevdes det at drager får hornene sine etter 500 år
og vinger etter 1000 år. Ingen rytter har så langt sett
en drage uten horn, og i hvert fall ikke en uten vinger. Marcelo
greide en gang å komme i nærheten av et bebodd rede
mens Sandro distraherte moren og kunne fortelle at den lille dragen
som lå der hadde både vinger og små horn.
Men enda villere påstander, som historikerne avfeier som bare
tøys, kan vise seg å inneholde mer sannhet enn tidligere
antatt, som at asylierne og mokaiene brukte drager til å ri
i strid med. Vi vet at drager eksisterer, og vi har ridd på
dem, selv om vi vel ikke akkurat har greid å temme dem ennå.
Men basert på erfaringene vi har gjort, er mytene og legendene
ikke mer enn myter og legender, virkeligheten er en helt annen.
En ting som er sikkert, er i hvert fall at disse dyrene en gang
var mer utbredt i mye større antall enn i dag. Kanskje de,
i likhet med andre dyr, har blitt tvunget tilbake av menneskehetens
fremmarsj. Nå står de i fare for å bli fullstendig
utryddet.
St. Georg har en del å svare for.
Av Zoë
|
