Vår helt egen viking, Andreas, har ridd i tre år. Vi fikk tak i ham rett etter han hadde skutt den nyeste filmen sin, mens han tok seg en fortjent, og meget tiltrengt pust i bakken.


Hvordan fant du på å begynne med dette?

Tja, hvordan begynner man vel egentlig med noe sånt? Det gjelder i hvert fall å være ekstremt utholdende. Jeg har alltid drevet med ekstremsport. Jeg begynte med fallskjermhopping og gikk videre med basehopping. Etter en del hopp ble jeg litt lei, men så hørte jeg om Sandro og Marcelo.


Og hva gjorde du da?

Vel. De gutta er ikke akkurat lette å få tak i. Etter mange måneder traff jeg dem endelig, etter å ha fulgt etter dem gjennom Brasil, Uruguay og Peru. De trodde sikkert at jeg var gal, men de tok meg under vingene. Tre uker senere fikk jeg den første prøvesmaken på å ri.


Og hvordan var jomfruturen?

Det var dødsfett, det går nesten ikke an å beskrive. Det er som et skudd med konsentrert adrenalin rett i hjertet, som å ri rodeo på en flere tonn tung øgle med vinger.


Hvor mange har du ridd siden det?

Fem, inkludert den første, men jeg har vært heldig, jeg har ikke hatt en staller ennå.


Den som var med i den siste filmen din så ut som om den gjorde det meste annet, bortsett fra å stalle ...

Ja, den var ikke mye god. Den kastet meg fremover, og greide nesten å bite meg i to. Heldigvis ingen flammer, og det var for å være helt ærlig en lettelse, freestyling er vanskelig nok uten å leke brannmann.


Var det da du ble skadet?

Jeg hadde flaks. Den fikk bare tatt en liten jafs av beinet mitt.


Det ser ut som en solid jafs, litt som et haibitt.

Det var akkurat det jeg sa til doktoren da han lappet meg sammen i Macapa. Men bortsett fra et skikkelig drøyt arr, ser det ut til at beinet kommer til bli helt fint på et par måneder.


Så hva er neste punkt på kalenderen?

Thailand.



Av Matt